Av og til sitter jeg å tenker på hvorfor det er så mye konflikter i verden, hvorfor er det så utrolig lite forståelse og empati. Noen ganger tenker jeg at verden, den styres av egoisme. Mens her i Norge tar vi imot den ene terroristen etter den andre, vi selger bort all kraft til utlandet, mens vi selv havner i strømkrise? Selv om verden blir mer og mer globalisert og vi blir mer og mer avhengig av hverandre, er det fremdeles mye meg og mitt. Hvert land tar vare på seg og sine. Men hvorfor gjør vi ikke det her i Norge?
Hvorfor blir Norge ofte brukt som fredsmegler? Det er nok mange ting som spiller inn, men jeg tror en av årsakene er at folk her i norden har mange gamle sjeler. Vi har opplevd utrolig mye og har en erfaring som få har, vi er oppvokst med kardemomeby-loven og vi tenker ofte på andre før vi tenker på oss selv. Grunnen til at vi har denne unike forståelsen henger sammen med at vi selv er et folk med utrolig mye frykt og traumer, vi bærer på mye. Vi kan igjenkjenne andres smerte. Norge var på toppen når det gjaldt selvmord, (Japan er etter hva jeg har fått med meg fremdeles på toppen)Norge er på toppen når det gjelder kreft og depresjon. Selv om det nå viser seg (innslag på dagsrevyen i slutten av august) at vi har ikke større sykefravær enn andre land, så har vi mye langtids sykemeldte. Vi er i grunnen et trist folkeslag som bærer på utrolig mye. Utlendinger oppfatter oss som innesluttet og kalde, de eneste gangene vi tør å komme ut av skallet vårt, er når vi drikker oss drita fulle. Vi kan skylde på at vi stammer fra vikingene og at det er de som er årsaken til at vi idag drikker oss fulle hver helg, men jeg tror det er litt mer infløkt enn som så.
Når jeg tenker på det så synes jeg at nordmenn kan bli mer egoistiske. De kan faktisk begynne å ta vare på seg selv, jobbe med sine egne problem før vi i det hele tatt begynner å "ta inn" andres problem. Det er en grunn til at vi har havnet i det fredelige nord. Vi har stillheten, vi har midlene og vi har en fantasisk natur, alt ligger til rette for at de gamle sjelene våre kan få ro og fred. Fred til å bearbeide alle de fobiene, frykten og alle de traumatiske opplevelser vi har erfart gjennom dette og tidligere liv. Det er utrolig mange tikkende bomber som går rundt i dette landet og venter på å få en anledning til å eksplodere. Det blir for mye når vi skal hjelpe alle andre i tillegg, selv om vi føler med dem og skjønner deres smerte. Det hele ender med at vi ikke klarer å hjelpe noen. Det blir bare et rot og et salig kaos.
Det hjelper jo selvsagt ikke på, når vi år etter år har utrolig mange inkompetente maktidioter på toppen. De innbiller seg jo at de vet best for alle. Folket kan jo likestilles med Ole Brum, like naiv og dum. Folket må beskyttes mot dem selv, ellers kan det gå riktig ille. Men å opprette ressurs-senter for traumatiske opplevelser, det er vanskelig. Et krisesenter for barn skal testes og analyseres til døde, mens barn blir banket opp og misbrukt av forvirra foreldre (sjeler) som burde hatt behandling for mange herrens år siden.
Vi må stoppe opp og lytte til den indre stemmen vår. Ta vare på oss selv, det er en grunn til at vi havnet her i norden, med freden og idyllen.
av 5 lesere
